I årtier har vannledninger, kloakkrør, varmekabler, strømledninger – og nylig, fiberoptiske internettkabler slynget seg gjennom landet vårt. Både over og under jordsmonn. Både over og under vannoverflaten. Å registrere eksakt hvorhen og hvor dypt all denne viktige infrastrukturen ligger har verken vært enkelt eller påbudt. Det fantes ingen fellesregel for hvordan gjøre viten om hva som ligger hvor under bakken lett tilgjengelig for alle. Etter-registreringer har tradisjonelt sett vært tungvint å gjennomføre for de såkalte “ledningseiere” som kan være E-verket, Telenor eller – som oftest – kommunene. De har ansvaret og har måttet sørge for adekvate oversikter for de innleide entreprenører, men har ofte sett seg nødt til å dra ut med både spraykanner og diverse søkeverktøy for å lytte etter frekvensen til alle mulige ledninger og rør som tidligere har blitt nedgravd, og blitt “usynlig” for det blotte øye. I tillegg måtte entreprenører og andre omtrent ha spesialkompetanse for å forstå de nedskrevne innviklede tallrekkene som ble brukt som koder for all nedgravd infrastruktur.

Daglige uhell koster samfunnet millioner

At enkelte steg i registreringsprosessen i tillegg ble håndtert manuelt og dermed vært sårbare for feil har til syvende og sist resultert i alskens ulykker fordi mennesket (ennå) ikke har utviklet røntgensyn og automatisk forstår hvor ting ligger nedgravd. Avkuttede strømledninger og vannlekkasjer har derfor lenge vært dagligdagse uhell som har kostet og fortsatt koster samfunnet hundretalls millioner hvert år – eller det som verre er. Fatale arbeidsulykker har i årevis vært et trist kapittel i bygg og anleggsbransjen, men kanskje kan både samfunnet og bransjen spare tid, penger og liv med den nye forskriften som trådde i kraft 1 juli i fjor. Regjeringen har endelig bestemt at alle kommuner (som ofte har det fulle ansvaret for forsvarlig hold og sikkerhet) må hente inn skikkelige og entydige registreringer av all infrastruktur som ender under jorda. Så dette er en etterlengtet praksis i mange yrkesfag. Men det finnes fortsatt ikke mange software-systemer som gjør jobben såre enkel med å registrere det som registreres må. Eller jo, det finnes én: RigelMap!

Bort med koder, forstå hva ting faktisk er

Det som “ledningsregistreringsforskriften” nå har bestemt er at alle offentlige ledninger, rør og kabler som graves ned i jorden eller under sjøbunnen skal registreres, dokumenteres og rapporteres til alle kommuner i Norge: På ett og samme vis, nemlig i et digitalt GML-format. Der skal det komme tydelig fram hva slags type rør eller ledning som ligger der under bakken, hvilket materiale det er laget av, eksakt posisjon og dybde, hvem som la den på plass og når det skjedde. Hver tiende meter skal man også ta et fotografi av infrastrukturen, et historisk sannhetsvitne på et vis. Alt dette for at alle enklere skal forstå hva ting er, og ikke måtte dekode ustandariserte formater. All data skal hentes inn og registreres digitalt, før den arkiveres både for praktiske, estetiske og sikkerhetsmessige hensyn. Slik kan man blant annet kjappere løse problemer når de oppstår og unngå store økonomiske tap ved uhell.